Lyrisk diktning

Heisann! Temaet fram mot påskeferien i norsken, er lyrisk diktning. I den anledning skal jeg derfor i dette innlegget skrive litt om kjennetegnene til lyrisk diktning.

Konsentrasjon

De fleste lyriske tekster er konsentrert om øyeblikket. Dette er en motsetning til episke tekster. Fortellende eller episke tekster har også en lang tradisjon, men er ikke særlig populært i moderne poesi. Her er det det typiske konsentrerte diktet som dominerer. Typisk for lyrikken er også å få sagt mest mulig med minst mulig ord.  Formålet med dette, er å få ordene synlige for oss og at vi kanskje ser ting på nye måter.

Det visuelle.

Her snakker vi om det grafiske oppsettet og den uvanlige linjedelingen. I dikt blir linjeskift og linjebruk brukt som et virkemiddel. Når vi for eksempel vender blikket mot neste linje, oppstår det en pause i lesingen. Dette skaper spenning for det som kommer videre.

Et dikt kan være strofisk som betyr at alle strofene er bygd opp etter samme mønster. Dette kjennetegner det meste av sanglyrikken, mens moderne boklyrikk bruker mer avsnittsdikt. Diktene er formet på en måte som får oss til å stoppe opp etter hver linje.  Konkret lyrikk, er hvordan diktet konkret ser ut på papiret. Enjambement, er en spesiell type linjedeling som får ordene i diktet til å bety flere ting.

Det musikalske.

Rytme og rim.

Ved å bruke rytme i dikt, oppstår det en takt. Et fast taktmønster med veksling mellom trykktunge og trykklette stavinger, kalles metrum eller versemål. Dette finnes i mye av den tradisjonelt strofiske lyrikken. De to vanligste versemålene er: Jambe ( lett-tung) og troké (tung-lett.) I barnereglene er det takten som blir understreket. I mange moderne dikt finner vi ikke noe fast taktmønster, men også frie vers kan ha rytmeeffekter. På denne måten kan lyrikken få fram en bestemt effekt ved å bruke en bestemt takt i ulike linjer.

Musikken i et dikt blir også skapt ved å bruke rim. Rimet er med på å binde teksten sammen. Et fullrim, er når ordene har klanglig likhet fra og med siste trykksterke vokal. Rimordene er som oftest plassert i slutten av verselinjene, som kalles enderim. Det er vanlig at enderimet har en form for mønster: aabb (parrim), abab (kryssrim) eller abba (kiastisk rim). Halvrim, er rim som ikke er skikkelig gjennomført. Ord med samme vokaler fulgt av ulike konsonanter eller omvendt, kalles halvrim. I bokstavrim, har den første bokstaven i trykktunge ord samme konsonant, mens vokalene er forskjellige.

Gjentakelse og kontrast.

Gjentakelse i et dikt, skaper en helt spesiell rytme i en tekst. Gjentakelsene kan understreke en mening, eller gi uttrykk for en sinnsstemning ( urolig, glad, redd osv.) På samme måte som gjentakelser kan understreke tematikken i et dikt, kan bruka av kontraster gjøre det. Ulike motiver kan bli satt opp mot hverandre, for eksempel liv mot død og natt mot dag.

Poetiske bilder.

De vanligste bildetypene i lyrikk, er sammenlikning og metafor. I en sammenlikning har leddene som blir sammenliknet ikke samme betydningsområde, og ordet ”som” står som en grensemarkør mellom dem. For eksempel: ”Kari stråler som en sol.” Her sammenliknes Kari med en sol. Det er to ord som ikke betyr det samme.

I en metafor blir også ord fra to forskjellige områder satt opp mot hverandre. Men her får vi en sammensmelting og ikke bare en sammenlikning pga. at ordet ”som” er borte. For eksempel: ”Et blått tog trukket av nonner.” Jentene ser ikke ut som et blått tog, men er det blå toget.

I et  dikt, kan metaforen opptre i noe som vi kaller besjeling eller personifikasjon. Å besjele er å gi liv til ting som er konkrete og ikke lever, for eksempel en gravemaskin. Å personifisere er å gi liv til noe abstrakt, som drømmer og døden.

Et symbol er et kulturbestemt bilde som vi legger overført betydning i. Det er sammenhengen bildene blir brukt i, som avgjør om vi oppfatter dem som symboler eller ikke. Hvis vi tenker oss et dikt om en rose som står i knopp og full blomstring. Dette diktet kan vi lese helt konkret som et naturdikt, eller lese det symbolsk som et kjærlighetsdikt.

Klisjé: Språklige bilder som er brukt så mye at de har mistet sin kraft. Et eksempel er: ”Hvit som snøen.”

Vepsen

I stripet badedrakt

og ør av dødsforakt

flyr den med hevet spyd

midt i sin egen lyd.

Et ondt og giftig stikk

det korte øyeblikk

av salig raseri.

Og så er alt forbi.

Inger Hagerup.

I dette diktet av Inger Hagerup, finner vi en del kjennetegn på lyrisk diktning. For det første, er diktet  kort og konsentrert. Det konsentrerer seg bare om temaet som er vepsen, og om det ene øyeblikket der den stikker av raseri. Den uvanlige linjedelingen gjør at vi blir nysgjerrige på hva som vil komme i neste linje. Diktet er bygd opp strofisk, som vil si strofer som er bygd opp etter samme mønster. Disse to strofene har begge fire linjer.

Det er også brukt et metafor i diktet: ”I stripet badedrakt” er et metafor for vepsens stripete utseende.  Hver linje i diktet består av seks stavelser. Dette utgjør et regelmessig taktmønster Personlig mener jeg at dette diktet følger mønsteret: Lett, tung- lett, tung, altså versemålet jambe: I Stripet bade drakt. Vi kan visuelt se at forfatteren har brukt rim. I dette tilfelle er det enderim i from av parrim: aabb. Forfatteren har også brukt fullrim, klanglikhet fra og med siste trykksterke vokal.

Jeg liker dette diktet, fordi den regelmessige rytmen faller i smak. Jeg liker også at diktet har parrim som gjør det spennende å lese videre. Forfatteren har beskrevet vepsen på en spennende måte som fanger oppmerksomheten min. En trenger heller ikke bruke så mange krefter på å lese diktet pga. den korte og behagelige lengden. Vepsen er et spennende dikt å lese.